Etter Russlands fullskala invasjon ønsket Joakim Sjöblom seg inn i forsvarssektoren. En markedsanalyse pekte på en flaskehals, og i dag bygger hans selskap SWEBAL Sveriges første TNT-fabrikk på tretti år, i Nora (Sverige). Målet er 4 000 tonn i året, noe som ifølge ham vil øke Europas tilgang med tre firedeler, men likevel bare rekke til drøyt en måneds krigføring. Veien dit har gått gjennom fem tillatelser og helt opp til Høyesterett.

Nordic Defence Sectors ansvarlige redaktør Jacob Wollheim møter Joakim Sjöblom over en kopp kaffe i pressekontoret på DALO Industry Days. Verken han eller medgründer Carl Duforce har militær bakgrunn. Sjöblom solgte sitt tidligere selskap tidlig i 2024, samtidig som Sverige ble medlem av Nato. Etter Russlands fullskala invasjon ønsket han seg inn i forsvarssektoren, og utgangspunktet var en markedsanalyse.

Reisen til DALO Industry Days er sponset av BAE Systems Bofors

– Det var en analyse som ble presentert av den britiske tenketanken RUSI, der man sammenlignet europeisk og russisk produksjonskapasitet, sier Joakim Sjöblom. På det tidspunktet var det omtrent 600 prosents differanse. Russland produserte, i det tilfellet, seks ganger så mye ammunisjon som hele Europa.

Da han snakket med industrien om hvorfor Europa ikke kunne skalere opp, gikk svaret igjen: mangel på komponenter og innsatsvarer, fra sjeldne jordarter til halvledere til eksplosiver. Først vurderte grunnleggerne en hel 155-millimeter granat, men innså raskt at det ville gjøre dem til konkurrent til de store etablerte selskapene.

– Det er ikke en markedsposisjon jeg ønsker meg, sier han. Så vi valgte et smalt område der vi kan være en partner til de etablerte selskapene i stedet for å konkurrere med dem.

Det ble sprengstoff, og nærmere bestemt TNT.

Hvorfor ble det TNT?

Det viktigste er leverandørkjeden. TNT fremstilles av fire kjemikalier, forklarer Sjöblom: toluen, oleum, natriumsulfitt og salpetersyre, som alle finnes i Sverige eller rundt Østersjøen.

– Vi har en veldig stram leverandørkjede i vårt tilfelle. Så hvordan kan vi sikre at vi kan produsere selv under krise og krig?

TNT har ifølge ham to klare fordeler. Det er billig, omtrent en tidel av kostnaden for mer sofistikerte sprengstoffer, og det er støpevennlig, med liten risiko for sprekkdannelse eller bobler. Fremfor alt handler det om kostnad i store volumer. Å skyte ned en billig Shahed-drone med en dyr Patriot-missil går ikke opp økonomisk, mener han, og der kan TNT presse ned prisen på luftvernet. Det samme gjelder droneammunisjon, med de kvantitetene som forbrukes i Ukraina.

Selve materialkostnaden for sprengstoffet er ikke den store posten, påpeker han. Poenget er leverandørkjeden. Mange mer sofistikerte sprengstoffer er fortsatt avhengige av mer utilgjengelige kjemikalier, og dermed ofte av asiatiske leverandører.

– Da når vi ikke målet om autonomi og industriell dybde, at vi kan produsere på europeisk basis, sier Joakim Sjöblom.

Han beskriver heller selskapet som en skaleringsmaskin enn som en innovatør. Sverige hadde TNT-produksjon frem til 1998, den gang under navnet Nobelkrut, i dag EURENCO, og at evnen forsvant for drøyt tretti år siden merkes tydelig.

– De som faktisk kan denne produksjonen er, hvis de fortsatt er i live, over 80 år i dag, sier han og ler. Så vi har fått mange ekstra fedre og stefedre i denne prosessen.

Selskapet har funnet en maskinleverandør som har bygget TNT-linjer tidligere, og det de produserer følger en felles Nato-standard, slik at alle Nato-land kjøper samme kvalitet.

– Jeg pleier å si at vi ikke jobber med innovasjon, sier Joakim Sjöblom. Vår innovasjon er hvordan vi kan produsere så mye som mulig på så kort tid som mulig av et produkt som allerede er etablert.

Hvordan har tillatelsesprosessen vært?

Stedet ble Nora (Sverige). Hele 2024 var en roadshow, forteller han, med besøk i 38 kommuner mellom Ånge i nord og Lund i sør, før valget sto mellom Nora, Kristinehamn og Eksjö. Nora veide tyngst, delvis på grunn av traktens historie med sprengstoffindustri.

– Enkelte kommuner vegrer seg når man snakker om militære etableringer. Nora tok nesten imot med åpne armer, sier Joakim Sjöblom. Holdningen var at dette kan stedet, det har det gjort i 150 år.

Desto tyngre har myndighetsbehandlingen vært. Etableringen krever minst fem tillatelser. Den mest omtalte er miljøtillatelsen, som behandles etter miljøbalken (den svenske miljøloven). Ettersom anlegget håndterer så store mengder kjemikalier, regnes det som en Seveso-virksomhet med A-klassifisering, det høyeste nivået, noe som innebærer at tillatelsen behandles direkte av Grunn- og miljødomstolen. Bare grunnundersøkelsene, med seismologi, geologi og grunnvann, kostet ifølge Sjöblom nesten 20 millioner svenske kroner.

Tillatelsen ble innvilget i desember 2025, ble anket av en nabo til Grunn- og miljøoverdomstolen, og deretter videre til Høyesterett, som i løpet av sommeren 2026 dømte til selskapets fordel.

– Bare ankeperioden tok lengre tid enn Grunn- og miljødomstolens saksbehandling, noe man kan synes er vanvittig, sier han.

Og det er bare én av fem tillatelser. Gjenstår gjør detaljplanen (reguleringsplanen), som kommunen råder over og som ennå ikke har fått rettskraft, tillatelse fra MCF (tidligere MSB, Sveriges myndighet for samfunnsvern og beredskap) i henhold til loven om brannfarlige og eksplosive varer, en sjøledning for strøm og vann som behandles av fylkesmannen (länsstyrelsen), samt en forsterkning av adkomstveien som eies av Trafikverket (Sveriges vegvesen-ekvivalent). Fem myndigheter, og i praksis fem instanser som hver for seg kan stanse prosjektet.

Hvorfor gi seg inn i noe med så mye usikkerhet?

Man må gjøre en slags kvalifisert risikoanalyse, sier han, både som investor og som operativ i selskapet. Det første spørsmålet er hvilken tillatelse som er vanskeligst.

– Per definisjon er det miljøbalken som er den strengeste loven, sier Joakim Sjöblom. Ettersom vi er ferdige med vår miljøtillatelse, bør det statistisk sett ikke finnes noen kultur- eller miljøhindre i noen annen prosess heller.

Det andre spørsmålet er hvem motpartene er. Hadde kommunen, fylkesmannen eller Forsvarsmakten (de svenske forsvarsstyrkene) anket, hadde risikoen vært høy, mener han. I SWEBALs tilfelle er det bare sivile naboer.

– Da er det forholdsvis lav risiko for at de får medhold i behandlingen, sier han.

Grunnarbeider som hogst og graving kan påbegynnes nå, men selve bygningen krever at detaljplanen får rettskraft. Investeringen ligger på nær en milliard svenske kroner, anlegget skal gi et femtitalls arbeidsplasser i Nora, og leveranser av TNT er planlagt til andre halvdel av 2028.

Hva innebærer 4 000 tonn i sammenhengen?

Fire tusen tonn i året er målet, og Sjöblom setter tallet i kontekst. I dag finnes bare én TNT-fabrikk i Europa, i Polen, som produserer 6 000 tonn.

– Vi øker Europas tilgang med 75 prosent, sier han. Eller lettere å forstå: en 155-millimeter granat til for eksempel Archer-artilleriet har ti kilo sprengstoff. Fire tusen tonn rekker da til 400 000 granater.

Samtidig forbruker Ukraina og Russland 7 000 til 10 000 granater om dagen.

– Vår årsproduksjon ville dekke omtrent 40 dager i aktiv krigføring. Så vi trenger betydelig mer, sier han. Europas behov anslås til mellom 30 000 og 35 000 tonn. Og vi kommer til å produsere fire.

Volumet er satt etter hva selskapet vurderer at det kan selge, snarere enn etter behovet. TNT er vanskelig å lagre, og usolgt volum skaper både kostnader og regulatoriske risikoer. At maskinleverandøren allerede har bygget linjer i omtrent samme størrelse, gjorde også ingeniørarbeidet enklere. Selskapet har kjøpt mer grunn enn én produksjonslinje krever, men tillatelsen omfatter bare den første fabrikken.

– Jeg har bygget selskaper lenge nok til å ikke spre fokuset mitt, sier han. Når denne fabrikken er operativ og genererer kontantstrøm, da kan jeg ta stilling til neste steg.

Hvordan unngår dere politiske avhengigheter?

Interessen for å kopiere opplegget i andre land er stor, sier Sjöblom, men han ser heller for seg samarbeid innad i EU, med bilaterale handelsløsninger der medlemslandene kjøper av hverandre i stedet for at alle produserer alt. Politiske avhengigheter forsøker selskapet bevisst å unngå, og SWEBAL selger aldri direkte til en stat.

– Vi selger bare til produsenter, sier han. Om Sverige skulle kjøpe ammunisjon fra Rheinmetall, Nammo eller BAE, da kan vi være en underleverandør der. Vi er ikke avhengige av statlig eierskap.

SWEBAL var ett av fem selskaper i regjeringens satsing på 500 millioner svenske kroner for å styrke Sveriges forsyningssikkerhet for ammunisjon. Støtten er en statlig medfinansiering av selskapenes søknader om EU-midler innenfor EDIP (European Defence Industry Programme, EUs program for den europeiske forsvarsindustrien), og pengene tas fra de 25 milliarder svenske kronene til hasteinnkjøp som Riksdagen (Sveriges nasjonalforsamling) vedtok i vårtilleggsbudsjettet for 2025. Blant de øvrige selskapene var også EURENCO.

– Det er gledelig å se at man nå begynner å se på komponentnivå, sier Joakim Sjöblom. Det er ikke nok at vi kan sluttmontere en granat. Vi må også se på hvor halvlederne, krutten og sprengstoffene kommer fra.

Til andre som ønsker seg inn i forsvarssektoren har han to råd. Ikke bygg noe som konkurrerer med de etablerte, som har sterke lobbymuskler, men finn en nisje der man kan sameksistere. Og undervurder ikke steget til masseproduksjon.

– Det er ganske enkelt å gjøre innovasjonen på ti enheter. Det er en større utfordring å skalere opp, sier han. Når du skal gå fra ti enheter til ti tusen, da kommer alle tillatelsesprosessene, milliardinvesteringene og fabrikkpersonalet.